Warning: stripslashes() expects parameter 1 to be string, array given in /home/recorded/public_html/talkback/includes/functions-array.php on line 22
Båndopptakerens utvikling - Norsk Lydinstitutt

Båndopptakerens utvikling

Norsk lydinstitutt

del denne siden

  • Send på epost
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter
  • Del på MySpace
  • Del på Del.icio.us
  • Del på Kudos
  • Del på StumbleUpon
  • Del på LinkedIn
  • Del på Digg
  • Del på Reddit
  • Del på Newsvine
  • Del på Technorati
  • Legg til Google bokmerke

flere format

Pdf-versjonpdf icon

galleri

Klikk på bildene for originalversjoner

Fritz Pleumer

Fritz Pleumer, med sitt apparat i 1928.

Stålbånd-opptaker

Store dimensjoner …. 3 mm bredt stålbånd, oppviklet på 60 cm spoler, som veide 6 kg, og med båndhastighet 1 meter/s. - Og her var det ikke tale om High Fidelety heller!
Stålbånd-opptaker i bruk i BBC, i begynnelsen av 1930-årene.

Prinsippskisse

Prinsippskisse. Båndtransporten går fra venstre til høyre, med dobbel-capstan. Før og etter lydhodene, løper stålbåndet gjennom to kammer, hvor stålbåndet i selv regulerer av- og oppspolingshastigheten ved å gå i sløyfer som igjen berører elektriske kontakter som påvirker drivmotoren.

Lorentz stålbåndopptaker

Lorentz stålbåndopptaker

AEG modell AEG modell

Et par av AEG’s prototyper og modeller på 1930-tallet.

Magnetisk opptaker

Apparat for magnetisk lydopptak foretatt på en rund magnetiserbar papirskive.

Mekanisk opptaker

Mekanisk lydopptak / registrering på en 160 meters lang oppspolet strimmel. Flere spor kunne innspilles parallelt.

Prinsippskisse

Prinsippskjema. ”Lydhode” i original stavformet-utgave.

Innspillingshode

Innspillingshode sett i snitt.

Magnetisk opptaker

Opptak på magnetisk papirstrimmel.

AEG modell

I 1941 ble en modifisert utgave av AEG, Magnetophon K 4, med vekselstrøm for-magnetisering benyttet til lydfilminn-spilling i Berlin.

Ampex 200

AMPEX modell 200, fra 1948

Proton magnetofon

Protons norskbyggede magnetofon, 1949/50

Proton skisse

Skisse som viser prinsippet for Protons apparat.

Tandberg modell 1

Tandberg båndopptaker, modell 1.

3M_tape

3M tape, type 101A, lydbånd på papirbase.

Vi erindrer … Båndopptakerens utvikling

Dansken Valdemar Poulsen, regnes med rette som oppfinner av båndopptakeren, eller rettere sagt: trådopptakeren, der han benyttet en ståltråd til lydbærer. Dessverre opplevde han aldri noen suksess med sin ”Telegrafon”, oppfunnet i 1998; rett og slett fordi forsterkerteknikken ikke var kommet langt nok den gang, og selve lydbåndet med magnetiserbart jernoksyd ble heller ikke utviklet før tidlig på 1930-tallet.

Valdemar Poulsens originale tegning av hans ”Telegraphone”, hentet fra hans amerikanske patent fra 1900.

I 1925 fikk Kurt Stille, i Tyskland, patent på en trådspiller; diktafon og telefonsvarer, som får navnet Dailygraph. Apparatet har elektrisk forsterkning, og bygget forøvrig på Valdemar Poulsens Telegrafon, fra 1898. Poulsens patent gikk ut i 1918. Apparatet kunne ta opp og gjengi et frekvensområde på 100 - 5.000 Hz, og da på et 6 mm bredt bånd av stål ved en båndhastighet på 1,2 meter/sekund. Louis Blattner, i England, kjøper en lisens på stålbåndspilleren. Han gav den navnet Blattnerphone, men mislykkedes i å få filmindustrien interessert i apparatet med tanke på magnetisk lydinnspilling.

Utvikling av det lydbærende element; ståltråden fram til stålbåndet, førte også til en parallell begivenhet hvor Fritz Pleumer, allerede i 1928 tok ut tysk patent D.R.R. 500900 for sin utredning til å belegge magnetiserbart jern-pulver på papirbånd. Fritz Pfleumer, som var født i Østerrike og bodde i Dresden, fikk også patent på en maskin for lydinn-spilling på et 16 mm bredt bånd av papir, belagt med et magnetiserbart skikt av pulverisert jern.

Kurt Stille samarbeidet ellers videre med Louis Blattner, med utvikling av apparatets grunnprinsipp og funksjon, med tanke på bruk i kringkastingsstasjoner, og da som et supplement til voks- og lakkplater. I 1929 konstruerte de det første anvendelige stålbåndapparat til radiobruk. Dette ble siden solgt til det engelske Marconiselskapet, som foretok ytterligere forbedringer, og dette ble tatt i bruk av BBC, som bl.a. benyttet apparatet til opptak og utsendelse av Kong George V’s juletale 1932.

Det var altså Marconi Company og BBC Research Department som videreutviklet apparatet som benyttet stålbånd som det lydbærende medium. Den tredje utgaven ble lansert i 1935 og fikk navnet Marconi-Stille Recording and Repro-ducing Equipment, type MSR-3. Stålbåndet var også videreutviklet, fra det opprinnelige med 6 mm bredde til halvparten på 3 mm, og nå 0,08 mm tykt, som for øvrig ble produsert i kortere lengder og så sveiset sammen. En båndrull på 60 cm diameter inneholdt i alt 3.000 meter stålbånd. Båndhastigheten var nå ca. 1,5 meter pr. sekund og spilltiden pr. rull ble omkring 30 min. MSR-3 veide nærmere et tonn (!), og kunne ta opp og gjengi et frekvensområde på 50 - 8.000 Hz, og hadde et signal/støyforhold på 40 dB. Andre radiostasjoner kjøpte denne modellen til sitt bruk, bl.a. i Australia, Canada, Egypt, Frankrike, Polen og Sverige.

Det var førøvrig flere produsenter av stålbånd-maskiner, bl,a, det tyske firmaet C. Lorenz A. G., i Berlin. Her ble det produsert apparater i koffertutgaver, for bedre transport og innmontering i reportasjebiler for kringkastingsbruk. Rent teknisk lå også disse apparater på høyde med datidens grammofonplater, med et typisk rettlinjet frekvensområde på 80-5.000 Hz og et signal/støy-forhold på 40dB.

Lydopptak på stålbånd var kostbart, men hadde sine klare fordeler både praktisk, teknisk og økonomisk framfor andre opptaksmuligheter. Stålbåndopptakerne tålte bedre rystelser under innspilling i motsetning til grammofon-innspillingsapparater, og man kunne gjøre innspillinger i bil og tog som var i bevegelse. Stålbånd-innspillinger kunne ikke redigeres, ved å dele opp og skjøte stålbåndet sammen igjen, uten stor fare for hørbare skjøter. Lydopptak på andre medier, så som myke voksplater, harde lakkplater (kopier av voksplatene), hadde jo heller ikke disse mulighetene. Opptak på voksplater kunne bare avspilles en gang, og var jo ikke egnet til arkivering. Gelatinplater eller celluloselakk behandlede plater, var billigere i bruk, og kunne avspilles umiddelbart etter et opptak, men kvaliteten var vesentlig dårligere, men de var lette, tynne og relativt holdbare og egnet seg godt til arkivering. Lydopptak via plater ble også svært kostbart, da disse ikke var ment å masseproduseres med etterfølgende salg på det åpne markedet. Dessuten gikk disse lett i stykker, og også disse fikk økt slitasje ved gjentatt bruk og medfølgende støy fra pickup og drivverk. Lydopptak på stålbånd var i utgangspunktet det beste med tanke på fremtidig arkivering og oppbevaring av enhver innspilling, men ble fra starten av et for dyrt medium til arkivering. Men andre fordeler var åpenbare, et opptak kunne straks bli benyttet, dessuten kunne båndene ellers anvendes til nye opptak, og kunne avspilles et ubegrenset antall ganger uten tap av kvalitet.

Etter at lydfilmen ble innført, i 1929, ble det også konstruert ulike apparater for optisk lydinnspilling. Her kunne man i det minste, i alle fall til en viss grad, redigere / klippe i et opptisk lydopptak. Kopiering var også mulig. Men optisk lydinnspilling var både omstendelig og svært kostbart, for filmen måtte jo fremkalles før den kunne benyttes videre. Det innspilte program kunne avspilles flere ganger, men med fare for økende hørbar støy, da filmen stadig ble påført mekanisk slitasje, (langsgående striper) i det optiske lydsporet.

Optisk opptaker

Optisk Lydopptaker, PHILIPS-MILLER, fra 1930-tallet.

Utviklingen av stålbånd-opptakeren baserte seg på en videreutvikling av den tyske Kurt Stille’s patent, i fra 1925, vedrørende hans diktafon og telefonsvarer. Han hadde utviklet et apparat for lydopptak, og da med en forsterker-basert virkemåte og med bruk av et stålbånd. Egentlig etter samme grunnprinsipp som dansken Valdemar Poulsen allerede i 1898 lanserte med sin ”Telegraphon”. Den videre utvikling av Kurt Stilles apparat, skjedde så ved Marconi-selskapet og BBC i England.

I 1928, fikk en annen tysker, Fritz Pleumer, patent med å belegge magnetiserbart jernpulver på papirbånd. Det tyske firmaet AEG (Allgemeine Electricitats-Gesellschaft), fattet interesse for dette, og etablerte kontakt med BASF, (Badische Anilin und Soda Fabrik), den gang Werk Ludwigshafen, en tidligere avdeling av IG Farben-industrie. AEG selv begynte i 1932 med videreutviklingen av en slik tilhørende lydopptaker basert på bruk av papirbånd belagt med magnetiserbart jernpulver, og lot datterselskapet, Telefunken, få oppdraget med å konstruere selve båndspilleren.

Utover på 1930-tallet ble det også utviklet apparater for optisk lydinnspilling, men dette ble både kostbart og lite praktisk, i forhold til magnetisk innspilling. Man benyttet seg ellers av lydopptak på andre medier, så som myke voksplater, og grammofonplater.

I tillegg prøvde man å kombinere Fritz Pleumers ide med å benytte jernpulver til magnetisk lydinnspilling; men da ved hjelp av en rund papirskive med magnetiserbart jernpulver på. Denne fungerte tilsvarende en grammofon-opptaker, en såkalt ”plateskjærer”, og tilsvarende denne legges tonesporet inn i en spiralformet ”rille” innover mot sentrum. ”Skjære pickup’en” er nå et magnetisk lydhodehode som ligger an mot den roterende magnetskiven. Konstruksjonen var ellers billig, og vel utviklet fra før, slik de daværende grammofon-opptakerne ellers fungerte. Hastigheten var 20 omdr./pr. min., men den relative hastighet var forkjellig fra ytterst til innerst på platen. Spilletiden pr. plate var på 3 minutter, og var ellers rimelige i bruk.

Et annen type lydopptaker erstattet den ordinære grammofonplaten med en 160 meters oppspolet strimmel av egnet materiale, hvor man så mekanisk kunne innprege lydsporet tilsvarende rillene på en grammofonplate. Dernest kunne flere spor innspilles parallelt, slik at kostnadene pr. minutt ble svært lave pr. rull.

Skjærehodet var av mag-netisk type, og ellers utstyrt med diamantstift for direkte innpreging på strimmelen. Hastigheten var typisk 8 meter i minuttet. Spesial-utgaver hadde en ”endeløs strimmel”, slik at innspillingen ble flyttet parallellt over ved siden av den første, idet den ”endeløse strimmelen” nådde det originale startstedet. Således fikk man forlenget den totale sammen-hengende innspillingstiden. Ved et brudd ble mye ødelagt.

Innenfor filmindustrien utviklet man etter hvert bedre optiske lydinnspillinger for film, og disse forbedringer ble igjen overført til reine lydopptaksapparater, men de tekniske data lå vesentlig under de magnetisk stålbånd-innspillinger. Båndbredden ved optisk lyd, den gang, var typisk 100 – 4.000 Hz og signal/støyforholdet var på 30 dB.

Magnetiske innspillinger på ståltråd ble også videreutviklet, med tanke på å kunne konstruere lettere og mindre apparater. Ved trådinnspillinger fikk man ”fading” av signalet, idet tråden ved avspilling stedvis roterte om sin egen akse i forhold til innspillingen.

Den egentlige utviklingen av båndopptakeren, den såkalte magnetofonen, med tanke på magnetisk innspilling på bånd skjedde forøvrig i Tyskland utover på 1930-tallet.

I slutten av 1933 tar Eduard Schüller, ved AEG, patent på ett ringformet lydhode, og dette er et viktig steg i utviklingen av båndopptakeren. Ulike legeringer utprøves over tid, og dette fører til bedre data og slitestyrke.

Som tidligere nevnt, ble utviklingen av selve lydbåndet, overlatt til BASF, og etter en intens forskning og produksjonsutvikling, kunne man i 1934 omsider produsere 50.000 m. magnetbånd (acetatbasert, belagd med jernoksyd) til AEG-Telefunkens prototyp av båndopptaker/magnetofon. Båndbredden var 6,5 mm og anbefalt båndhastighet var på hele 1 m/ per sek. Båndbredde og båndhastighet ble undertiden endret og standardisert.

Magnetophone

Magnetophone.

På en radioutstilling i Berlin, i 1935, demonstrerer AEG-Telefunkenden første ferdigutviklede båndspilleren, Magnetophon modell K1.

Båndhastighet er 1 m. pr. sekund, og ved den hastigheten rekker et 900 meter langt bånd til i 15 minutters spilletid. Frekvensgangen er 50-5.000 Hz, og signal/støyforholdet er 35 dB.

Mye utviklingsarbeide gjensto ennå, med tanke på en endelig standardisering både av mekanisk så vel som av elektroteknisk karakter. Utviklingen av selve magnetofonen - båndopptakeren, skjedde først og fremst i Tyskland både før og under 2. verdens krig.

Forståelig nok var det først etter krigen at man fikk kjennskap til de forbedinger som hadde funnet sted. Allerede i 1941 hadde to tyskere ved AEG, Walter Weber och Hans-Joachim von Braunmühl fått patent for å ha utviklet formagnetiseringen ved hjelp av vekselstrøm, i stedet for likestrøm, og dette reduserte den kraftige egenstøyen som til da hadde fulgt innspillingen. Man oppnådde derved en typisk forbedring av signal/støyfor-holdet på hele 20-30 dB, slik at man totalt sett klarte godt og vel 50-55 dB i S/N-forholdet, kom-binert med at forvreng-ningen av signalet nå ble lavere. Man greidde ennå ikke å få ta opp og gjengi hele det hørbare frekvens-området, men dette var først og fremst begrenset av selve tapen, - lydbåndet, som det gjensto å forbedre tilsvarende.

Ved optisk lydinnspilling, f. eks. fra film, så var signal/støyforhold bare på 35-40 dB. Frekvens-området ble for øvrig 30-10.000 Hz utover mot slutten av 1940-tallet, mot tidligere 100-4000 Hz.

For øvrig hadde ingeniørene W. L. Carlson og B.W. Carpenter ved General Electric, USA, allerede i 1921 registrert virkningen av formagnetisering med vekselstrøm, da de arbeidet med å forbedre trådopptakeren for den amerikanske marinen. Carlson og Carpenter fikk også patent i 1927, for sin oppdagelse og utvikling, men den ble aldri kommersielt utnyttet.

Bing Crosby

Bing Crosby bidro med å få de Tyske magnetofoner sendt til USA under krigen.

Det skulle bli en annen amerikaner, allerede den gang vel kjent over hele verden, og riktignok innenfor et helt annet område, som skulle påvirke den videre utvikling av båndopptakeren. Det var nemlig entertaineren Bing Crosby.

Da de allierte rykket inn i Europa i krigens sluttfase, kom de over tyskernes siste utviklede magnetofoner, bl.a. ved Radio Luxembourg. En amerikansk krigsreporter, med god hjelp av Bing Crosby, fikk sendt hjem 2 demonterte maskiner til USA. I tillegg investerte han 50.000 dollars til videreutvikling av disse apparatene. Ampex Electric and Manufacturing Company i USA, grunnlagt i 1944 av Alexander M. Poniatoff, sto for dette utvik-lingsarbeidet. I 1948 lanserte de sin første ¼”-båndspiller, modell 200. Apparatet ble bygget etter inngående studier av de tyske apparatene, produsert av AEG-Telefunken i Tyskland. Ampex-maskinen hadde 60”/sek som høyeste båndhastighet, (1,5 m/sek), og hadde i denne hastigheten et frekvensområde på hele 20-18000 Hz. Lydbåndet som ble anvendt, bredde så vel som lengde, samt bånd-hastigheten hadde angivelse oppgitt i tommer, i motsetning til den tyske standard som refererte til det metriske tallsystemet.

Også her i Norge ble det stående igjen noen tyskproduserte magnetofoner som NRK overtok for fullt etter freden i 1945. Det ble etter hvert behov for service og vedlikehold, og i tillegg ble det vurdert å starte opp produksjon av slike magnetofoner også her i landet. Ved Proton, som da tilhørte Bergens Telefonkompagni, var man interessert i å komme i gang med nye produkter etter at krigen i Europa var over. Dermed kom produksjonen etter hvert i gang inne i Oslo i slutten av 1940 årene. Her ble magnetofonen videre utviklet først og fremst med tanke på profesjonelt bruk. Både Danmarks Radio og NRK anerkjente sluttproduktet.

Man også i gang med modeller beregnet for det ordinære forbruker-markedet. I 1952 kom det tre utgaver; en i fiberkoffert , en annen i luksusutgave av lær og en tredje i mahogny trekasse. Vekten var ellers halvert i forhold tidligere modeller.

Ellers her i Norge kom også Radionette, Petter Wessels Radiofabrikk, i gang med sin båndopptaker-produksjon utover på 1950-tallet. Disse modellene var igjen basert på en avtale med Proton som leverte to utgaver av drivverket.

Tandbergs Radiofabrikk ble forøvrig den dominerende produsent av ulike båndopptakere i gjennom de neste 25 årene, og det var nettopp disse produktene som gjorde fabrikken kjent verden over. Denne internasjonale suksessen hadde ingen forstilt seg den gang, da man begynte utviklingen av en Tandberg båndopptaker i 1948. Dette ble et unikt teknisk eventyr i Norsk industrihistorie, - og det vender vi tilbake til siden en annen gang.

Gjennom 1940-årene var det en rivende utvikling innenfor teknikken med magnetisk lydopptak. Ulike fabrikanter så her muligheten for å kunne produsere nye forbedrede produkter, i forhold til sine konkurrenter, og da først og fremst rettet mot det profesjonelle markedet; for filmindustrien, til kringkasting, m.m.

En viktig faktor var også den tekniske forbedringen av selve lydbåndet; hvor man videreutviklet selve produksjons-metoden, samt at man fikk et mer homogent magnetisk materiale som i seg selv reduserte egenstøyen og gav et større frekvensområde i forhold til båndhastigheten. I 1947 introduserte firmaet 3M, Minnesota Mining and Manufacturing i USA, sitt første lydbånd, med base av papir. Lydbåndets bredde på ¼” tilsvarer 6,25 mm. De originale bånd som BASF produserte allerede i 1934 til de første AEG-Telefunken-maskiner, hadde bredde på 6,5 mm som tilsvarte 0,26". I dette året produserte BASF 50.000 m tape, tilsvarende snaut 100 ruller spolebånd a 1800 ft / 540 m. I 1939 var produksjonen oppe i 5 mill. meter lydbånd, tilsvarende ca. 10.000 ruller a 1800 ft. Etter 2. verdenskrig, i 1946, produserte man 12.000 ruller pr. måned ved BASF. Ellers i Europa begynte etter hvert bl.a. EMI, Agfa, Philips å produsere lydbånd.

Flere fabrikanter tok etter hvert del i produksjon av båndopptakere som utover på 1950-tallet kom i stadig forbedrede utgaver. I første halvdel av 1960-årene dukket så de første kassettspillerne opp på markedet. Disse var uten støyreduserende innspillingskretser og kunne på langt nær måle seg kvalitetsmessig opp i mot spolebåndopptakerne. Men utover på 1970-tallet, imidlertid, overtok de forbedrede kassett-apparater mer og mer markedet, takket være ulike støyreduserende innspillingskretser. De store analoge spolebåndopptakerne forsvant etter hvert på 1980-tallet, og ordinære kassettapparater ble mer og mer enerådende, inntil at også disse apparatene er på vei ut av markedet, og hvor etter hvert digitale innspillinger så overtar mer og mer. Først via DAT (Digital Audio Tape), Minidisc og så digitale hardisk-inspillinger.

Kommentarer (1)
Båndopptakerens utvikling

Hei, leste artikkelen om båndopptakerens utvikling med stor interesse.
Jeg googlet magnetofon 1930-tallet, og fant en lenke til Norsk Lydinstitutts side. I første avsnitt, linje tre ovenfra har trykkfeilsdjevelen vært på ferde. Det står at hans telegrafon oppfunnet i 1998 ikke var noen suksess. Men dette skal nok være årstallet 1898. Kan dere gå inn på nettsiden deres å rette dette.
Please? vh ellers fornøyd leser.

Skriv en ny kommentar




?

? ?

 
Utviklet av TalkBack

Sist oppdatert: 11.04.2011 12:32. Nettansvarlig
Vennligst kontakt oss med kommentarer og forslag til forbedringer.
©Norsk Lydinstitutt, Bjergsted Terrasse 5a, 4007 Stavanger. Tlf: 51 83 40 60 / 51 83 40 62