Arne Dørumsgaards forfatterskap

Norsk lydinstitutt

del denne siden

  • Send på epost
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter
  • Del på MySpace
  • Del på Del.icio.us
  • Del på Kudos
  • Del på StumbleUpon
  • Del på LinkedIn
  • Del på Digg
  • Del på Reddit
  • Del på Newsvine
  • Del på Technorati
  • Legg til Google bokmerke

Tilbake til:

Arne Dørumsgaards forfatterskap

De siste par årene har komponisten Arne Dørumsgaards navn flere ganger dukket opp i mediene, i forbindelse med den gigantiske plate- og lydbåndsamlingen som han etter mye om og men fikk donert til Stavanger Kommune, og som nå er tilgjengelig for publikum. (Gaven fra Dørumsgaard omfatter titusenvis av objekter, og var i sin tid en av Europas største privatsamlinger av innspilt musikk, intet mindre.) Dørumsgaards en gang så påaktede forfatterskap har det derimot lenge vært temmelig stille omkring, i hvert fall så vidt undertegnede har kunnet registrere. Mon det kan skyldes en utbredt oppfatning blant litterater av at hans gjendiktningsarbeid i dag virker håpløst utdatert? Det er meget mulig - men uansett hva man mener om kvaliteten på Dørumsgaards gjendiktninger, utgjør hans bøker et kulturhistorisk forråd som stadig tør være av interesse for noen hver. Denne lille artikkelen er et forsøk på å gi en nødtørftig oversikt over dette egenartede og mangslungne forfatterskapet.

I 1951 utgav Arne Dørumsgaard (f. 1921) boken Blomster fra de keiserlige haver, en samling oldkinesiske dikt i norsk gjendiktning. Dette var starten på det som i årenes løp skulle utvikle seg til å bli kjempeverket Østens gamle poesi: flere og tyve til dels voluminøse bind med gjendiktninger av klassisk kinesisk, japansk og koreansk lyrikk. Serien spenner over et tidsrom på ca. tre tusen år, helt fra de tidligste kinesiske dynastiene og frem til 1900-tallet. De fleste av bindene er generelle antologier, men en håndfull er viet store enkeltpoeter, f. eks. har T'ang-dynastiets mestere Li Po (701 - 762) og Tu Fu (712 - 770) fått hver sin bok. Til alle bøkene har Dørumsgaard skrevet omfattende forord - mange av hans innledninger er på godt over hundre sider. Her gir han portretter av de ulike dikterne, samt skildrer tiden og samfunnet de levde i. Innledningene vitner både om enorm kunnskapsrikdom og sterk evne til å levendegjøre fjerne tiders mennesker og miljøer. Østens gamle poesi er et unikt verk, iallfall i kvantitativ forstand: Ingen annen skandinav - ja, knapt noen annen europeer - har skrevet så mye om og gjendiktet så mye østasiatisk lyrikk som Arne Dørumsgaard.

I sitt essay Om å gjendikte kinesisk poesi (1970) gjør Dørumsgaard rede for de prinsippene han fulgte under dette arbeidet. Ettersom han faktisk ikke kunne noen av originalspråkene, måtte han benytte seg av sekundærkilder, dvs. oversettelser og gjendiktninger til andre europeiske språk, hovedsakelig engelsk, tysk og fransk. Dette kan synes som et alvorlig handicap, og noen vil saktens hevde at man bør avstå fra å gjendikte kinesiske lyrikere når man ikke behersker kinesisk. Men faktum er at Dørumsgaard har hatt dette handicapet til felles med flere av forrige sekels mest strålende tolkere av østerlandsk poesi. Eksempelvis gjendiktet amerikaneren Ezra Pound hele det gamle kinesiske diktutvalget Shi King (Sangenes Bok) uten å ha kjennskap til originalspråket; Pound samarbeidet med en sinolog, og laget sine (uhyre frie) engelske versjoner på grunnlag av dennes råoversettelser. Det kan videre nevnes at også andre nordmenn har publisert gjendiktninger av kinesisk lyrikk tross manglende sinologiske kunnskaper, f. eks. Paal-Helge Haugen og Georg Johannesen. Dørumsgaard poengterer at det å gjengi en kinesisk originaltekst i tilnærmet ordrett oversettelse er meningsløst hvis man "har til hensikt å gjenskape diktet som d i k t." Gjendikteren må bestrebe seg på å rekonstruere originalens poetiske atmosfære - og etter Dørumsgaards mening behøver man ikke selv være sinolog for å kunne makte dette, i det minste på noenlunde forsvarlig og tilfredsstillende vis.

Tidlig på 1950-tallet flyttet Dørumsgaard til Frankrike, noe som delvis var motivert av et ønske om å komme videre med gjendiktningsprosjektet. I det nevnte essayet skriver han bl. a.: "...jeg kom snart til å innse, at om jeg skulle fortsette mitt arbeide med gjendiktninger av asiatisk poesi, måtte jeg u t. Det veldige materialet og de mennesker jeg trengte å være i stadig kontakt med, hadde jeg ingen muligheter for å finne hjemme i Norge. Det var derfor først efterat jeg slo mig ned i Paris, at jeg for alvor kunne gå til oppgaven å gjendikte Østens gamle poesi, i full besiddelse av de kilder som viste sig nødvendige for å gjennemføre verket." Resultatene av dette lot ikke vente på seg: Dørumsgaards litterære oeuvre vokste sakte men sikkert i omfang, for til slutt altså å anta formidable dimensjoner. Bøkene, som utkom på forlaget Dreyer, er utstyrsmessig meget vakre, med standariserte hvite og jadegrønne omslag; hvert bind inneholder dertil illustrasjoner av kjente asiatiske kunstnere.

Dørumsgaard fikk fra første stund av svært mye ros og anerkjennelse for sine gjendiktninger. Etterhvert mottok han økonomisk støtte til sitt prosjekt fra Norsk Kulturfond, og i 1979 ble han belønnet med Bastian-prisen (som gis til oversettere) for sitt arbeid. Anmeldelsene av hans bøker var ofte overstrømmende positive, både i norsk, dansk og svensk presse. "En betydelig skapende innsats," mente Paal Brekke. "Jeg har vanskelig for å vise måtehold når det gjelder min beundring for disse gamle kinesiske mestere og deres like kongeniale gjendikter. Måtte det alltid komme nye oversettelser til oss fra Arne Dørumsgaards hånd!" utbrøt Arnold Eidslott. "Gjendiktningsbragd" satte Knut Ødegård som overskrift på en kronikk. Og sånn kunne jeg vedbli å sitere, eksemplene på tilsvarende entusiastiske uttalelser fra kritikerhold er legio.

Men akk, hvor lenge var Arne i Nirvana? Når en person har vært gjenstand for så mye og så unison hyllest som han, kommer det før eller siden en eller annen og heller malurt i begeret. I 1980 offentliggjorde svenske Christina Hellman en artikkel om Dørumsgaard i tidsskriftet BASAR, og der er begeistringen mildest talt mer dempet. Skal man tro Hellman, er storparten av Dørumsgaards tolkninger simpelthen verdiløse. Her er en av de grusomme salvene hun avfyrer: "När jag läser Dørumsgaards tolkningar flyter århundraden, författare och stilar samman i en grå sörja. Språket är klichéromantiskt som en plastros utan doft och spänst, spricker ut i pratsamhet där diktaren är fåmäld, kort sagt "Poesi", inte poesi." Litt senere i den tvers gjennom nedlatende artikkelen siterer hun en av Dørumsgaards gjendiktninger, og argumenterer for at den "på några avgörande punkter medför en trivialisering av hela dikten." Ennvidere har Dørumsgaard gjort seg skyldig både i oversettelsesteoretisk "begreppsförvirring" og en skjemmende "exotisering" av originaldikterne. Avslutningsvis tillater Hellman seg å "ifrågasätta" de motivene Dørumsgaard har hatt for sin forfattervirksomhet: "Är det Eros som styr, eller Mammon? Eller Hybris?"

La meg kommentere det siste først: Etter min mening burde man være varsom med å spekulere i andres motiver offentlig; Hellman kunne ha nøyd seg med å kritisere Dørumsgaards verk, og holdt hans person utenfor. Og hva i all verden sikter hun til med Mammon? Hvis det er penger man er ute etter, burde man avgjort finne seg noe annet å sysle med enn gjendiktning, dét er så visst ingen lukrativ geskjeft, selv med statsstøtte. Når dette er sagt, skal jeg være villig til å gi henne endel rett i kritikken: Dørumsgaards gjendiktninger har unektelig noe patinert over seg, og virker stedvis for ordrike og siselerende. Det er meget mulig at f. eks. Paal-Helge Haugens mer nøkterne og renskårne versjoner kommer originaldiktene nærmere. (Haugens Kinesisk lyrikk fra 1966 er stadig en høyst leseverdig liten bok.) Men det er både smålig og urettferdig av Hellman å knapt nok innrømme Dørumsgaard en eneste positiv egenskap. Når et bokverk har gledet så mange som Østens gamle poesi har gjort, kan det ikke bare være "en grå sörja", det må i det minste besitte noen kvaliteter.

For meg er Arne Dørumsgaard først og fremst en elegant og frodig kulturhistoriker; man kjeder seg sannelig ikke gjennom hans bredt anlagte introduksjoner, som vrimler av fornøyelige anekdoter og inciterende personskildringer. La meg gi en aldri så liten prøve på stiltonen i disse introduksjonene, hentet fra samlingen Høstens lyre. Den utfattige og forkomne poeten Tu Fu hadde lenge forgjeves prøvd å få seg en stilling innen statsforvaltningen; men omsider fikk han napp, skriver Dørumsgaard:

Arbeidsministeriet utnevnte ham til politi-kommisær i Ho-si - ikke langt fra Feng-hsien. I sannhet en verdig oppgave for en stor dikter: tenke sig til å sette denne stillfarende, vennlige mannen, som knapt kunne gjøre en flue fortred, til å fylle en stilling hvis vesentligste funksjoner bestod i å foranstalte offentlig pryling av desertører og skattesnytere! Heldigvis gikk det an å avslå - noe Tu Fu ikke var sen om å benytte sig av.

Kanskje kunne man innvende, slik forfatteren Odd Solumsmoen i sin tid gjorde, at Dørumsgaards fremstillinger iblant forekommer noe overlessede; det pøses på med steds- og personnavn og årstall, hvilket kan gjøre det vanskelig for en leser uten forkunnskaper å holde oversikten. Men dette er ikke altfor sjenerende, og oppveies i høy grad av den farverikdommen og store formidlingsgleden som preger hvert eneste av bindene. Skulle jeg velge en personlig favoritt blant alle Dørumsgaards bøker, måtte det bli Bak sorgens kyst, boken om og med den japanske haiku-mesteren Issa (1762 - 1827), som gjennom hele sitt liv ble forfulgt av motgang og ulykker, men som aldri henfalt til selvmedlidenhet eller misantropi av den grunn, snarere tvert imot. Dørumsgaards vesle biografi over Issa er både vakker og gripende, og flere av gjendiktningene er lødige.

Som nevnt innledningsvis har denne usedvanlige nordmannen også virket som komponist og vært en betydelig samler av musikkopptak. I sine yngre år var han dessuten sanger - og som om ikke dette var nok, fungerte han en periode som rådgiver for regjeringen i kulturspørsmål. Enkelte mennesker synes å få tid til det meste. Så kan man da også trygt betrakte Dørumsgaard som en arbeidsnarkoman.

 

Publisert den 24. november, 2005, med tillatelse av Bjørn M. Moen.

Sist oppdatert: 09.10.2017 09:52. Nettansvarlig
Vennligst kontakt oss med kommentarer og forslag til forbedringer.
©Norsk Lydinstitutt, Bjergsted Terrasse 5a, 4007 Stavanger. Tlf: 51 83 40 60 / 51 83 40 62