Warning: stripslashes() expects parameter 1 to be string, array given in /home/recorded/public_html/talkback/includes/functions-array.php on line 22
Østbye - en virkelig veteran - Norsk Lydinstitutt

Østbye - en virkelig veteran

Norsk lydinstitutt

del denne siden

  • Send på epost
  • Del på Facebook
  • Del på Twitter
  • Del på MySpace
  • Del på Del.icio.us
  • Del på Kudos
  • Del på StumbleUpon
  • Del på LinkedIn
  • Del på Digg
  • Del på Reddit
  • Del på Newsvine
  • Del på Technorati
  • Legg til Google bokmerke

flere format

Pdf-versjonpdf icon

Tilbake til:

En virkelig veteran

- Da vi startet opp med opera i folketeaterbygningen, var det mange skeptikere rundt oss. Selv ivrige operaelskere tvilte på at det ville gå bra. Musikkritikerne klaget på akustikken i en teatersal som ikke var bygget for opera. Den kritikken er i dag nesten helt forstummet, så vi kan kanskje si at musikken har «satt seg» i veggene. Vi klarte raskt å bygge opp en bred abonnentskare, og vi fikk et publikum som speiler gjennomsnittet i folket. De gamle operahusene har ikke alltid det.

Det er førsterepetitør Rolf Østbye som kaster tankene bakover i tiden. Han er en av de virkelige veteranene i Operaens hus. Helt siden starten har han vært med i arbeidet, og det vil i virkeligheten si helt fra høsten 1958, nær halvåret før den første operaforestillingen ble spilt.

Repetitørene er operahusenes parallell til det pop- og underholdningsmusikken kaller «bakmenn». Grunninnstuderingen er repetitørenes ansvar. Når sangere og dansere går til de aller første prøver, er det repetitøren som besørger musikken fra klaver og gir de musikalske råd. Repetitøren følger også med til de første sceneprøver, men når kapellmester kommer og orkestret tar plass i graven, trer han i bakgrunnen og går i gang med nye klaverprøver på en annen oppsetning.

Men spør man den distingverte førsterepetitør om det ikke er ergerlig alltid å skulle levere fra seg et arbeid like før det er ferdig, får man kun et vennlig smil tilbake: - Neida. Selvsagt er det kapellmesters oppgave å føye sammen orkestergrav og scene og stå for den siste finpussen. Repetitørens arbeid er da viktig nok, selv om det ikke befinner seg i det skarpeste rampelyset.

«Et liv i musikk». Det er vanskelig å komme utenom den klisjeen når det er snakk om Rolf Østbye. Det startet i Olavsguttene, der han senere ble akkompagnatør. Han utdannet seg også som organist og har spilt i St. Olavs kirke i en årrekke. Han har studert musikkvitenskap i Sveits og arbeidet med opera både på Konservatoriet i Oslo og ved Norsk Operaselskap. Men hare musikk har det slett ikke vært. Rolf Østbye begynte å studere filologi før krigen og gjorde ferdig tysk bifag, og i Sveits supplerte han musikkvitenskapen med både kunsthistorie og språkstudier, i en by, der fransk og tysk var talespråk. Det sitter et lærd hode på toppen av den røslige skikkelsen, det merker vi som arbeider i huset.

Rolf Østbye tilhører Den Norske Operas pionertid, og alle pionertider har sine historier. Vår førsterepetitør minnes dem i fleng:

- I dag er det fjernsynsmonitorer i kulissene slik at alle kan se kapellmesteren, også kormedlemmene når de synger bak scenen. I tillegg var jeg også kormester i sin tid, og før monitorene kom, hendte det at jeg måtte opp på toppen av en gardintrapp og kikke gjennom et hull i kulissene. Der oppe klamret jeg meg fast med den ene armen, mens jeg dirigerte baksce-nekoret med den andre.

En gang var vi i beit for en bass til «Carmen». Jeg husker jeg gikk for å ta badstu, og i dusjen etterpå hørte jeg en aldeles nydelig røst i nabodusjen. Jeg praiet selvfølgelig ham, det var en dyktig sangstudent som også likte å ta badstu.

I dag er det god repertoarpolitikk å oppføre operaer på originalspråket. Det var en tid da man kunne få mistanke om at så mange solister som mulig skulle få synge på sitt eget «originalspråk». Under en «Barberen i Sevilla» hadde vi flere gjestesangere: Mattivilda Dobbs sang Rosina på italiensk, en estlender som het Tit Kuusik sang Figaro og gjorde cavatinaen på italiensk og resitativene på estnisk, Arne Wiren sang Bartholo på svensk, og resten av de medvirkende sang rollene sine på norsk! Tit Kuusik oppfattet det underlige i situasjonen og fikk meg i pausen til å lære seg en av replikkene på norsk. Så i siste scene sang han sitt «Jeg skjønner ingen ting» på tilnærmet Oslo-dialekt. Latteren i salen ville ingen ende ta.

Ikke bare overfor publikum i salen kunne det oppstå problemer med mange språk. Vi hadde en tenor på besøk en gang som het Zahradniscek. Ingen på Operaen greide å uttale navnet hans skikkelig, så han gikk hele tiden under navnet Olsen. Og trivdes utmerket med det!

- Men Østbye, det kan da ikke ha vært bare moro?

- Langtifra. Egentlig var det ramme alvor hele tiden. Vi skulle lage profesjonell opera under forhold som ikke var de letteste. Vi hadde arbeidstid ofte søndag som hverdag, og under avsluttende prøver gjaldt det å stå på, om det så var til midnatt. Arbeidsmiljøloven fantes ikke, men det var en god ånd i hele huset - pionerånden, og vi var lykkelige ved å få være med på å lage opera. Misforstå meg ikke, jeg vil ikke unnvære - ingen av oss vil unnvære - den moderne velferden. Ordnet arbeidstid er en velsignelse.

Om nå velferden bare også etter hvert kunne omfatte en pensjonsordning for alle opera-ansatte, sier Østbye. Det er et trist kapittel for statsinstitusjonen Den Norske Opera at dens slitere gjennom mange år bare skal ha Folketrygden å falle tilbake på. Sosialt sett virker det urettferdig.

Dessuten har jeg et brennene ønske: At Operaen må ha mulighet til å ta vare på unge, begavede, norske sangere, - så de slipper å måtte søke seg utenlands før vi «oppdager» dem3 sier Rolf Østbye og smiler ikke lenger.

Og det kan saktens være på sin plass med noen alvorsord til slutt.

Fra Den Norske Operas generalprogram 1985-86 - gjengitt med tillattelse fra operasjef Bjørn Simensen

Kommentarer (0)

Skriv en ny kommentar




?

? ?

 
Utviklet av TalkBack

Sist oppdatert: 11.04.2011 12:32. Nettansvarlig
Vennligst kontakt oss med kommentarer og forslag til forbedringer.
©Norsk Lydinstitutt, Bjergsted Terrasse 5a, 4007 Stavanger. Tlf: 51 83 40 60 / 51 83 40 62